Maria Alexandra - My theory on life is that life is beautiful. Life doesn't change. You have a day, and a night, and a month, and a year. We people change - we can be miserable or we can be happy. It's what you make of your life. hits
FaceBook InstaGram

0

Helg og Black Friday.

Endelig er det helg og nå er det min helg med prinsessa, så Black Friday er ikke noe stort for meg. Jeg som går skole om salg og økonomi vet at det er fusk mye av det. Så det lønner seg egentlig ikke, de setter ført prisene litt opp før Black Friday også er det kun lokke middel for at du skal alltid kjøpe mer enn det du egentlig tjener, å de fleste eldre bruker penger de ikke har altså kreditt kort. Hele greia er lureri om man ikke er bevist på det du skal ha, har rå til det og ikke er en av de som blir frista til å ta med litt ekstra og kanskje ikke er på salg. 

Så i dag velger jeg faktisk heller og dra til min kjære bestevenninne å hennes datter sånn at barna kan være sammen, vi skal lage peppekaker og ha hjemmekino sammen med de så det kommer til å bli super hyggelig. Det beste jeg vet er å gjøre ting jeg ser min datter blir glad for å setter pris på og dele de opplevelsene / stundene med hun. 

Denne helgen blir en helg med kun lek, bake, mate ender og se masse Disney filmer, å jeg selv gleder meg som et lite barn. Jeg bare elsker sånne stunder og før jeg ble mor synes jeg at jeg var litt for stor til sånt men nå har jeg jo en grunn siden jeg har fått barn. 

Ha en fin helg alle sammen.

  • 1

    Barnevernet dere ga meg også omsorgsvikt

    Jeg kan i grunn ikke si så mye om barnevernets system men jeg kan si hva mitt syns punkt er på dem. Så jeg kan jo begynne med å dele min historie som barneverns barn. Jeg har aldri hatt en mor som har  gitt meg omsorgssvikt eller hatt nedsatt evne for å være en mor, min mor derimot har kjempet hardt for å komme der hun er i dag og jeg som datter forguder min egen mor mer enn noen andre her i verden. Jeg kan starte med og fortelle litt om hvorfor jeg forguder min mor på alle måter. 

    Min mor hun fikk meg akkurat to måneder før hun fylte 17 og på den tiden var det ikke normalt at man ble foreldre i en så ung alder med tanke på at i vår tid nå er det mye mer vanlig. Mamma hun fikk ikke fullført videregående siden hun valgte å ta meg til verden og bare der er den første tingen jeg er takknemlig for. For å være 17 år, enda tenåring og uten utdanning eller jobb å velge å ta vare på et barn er faktisk ikke lett spesielt når man blir alene mor. 

    Hun valgte å dra på mødrehjem med meg en gang mot sin vilje og en gang med eget ønske, hun kom selvsagt med meg hjem etter et opphold der. Vi bodde da på mødrehjemmet i Horten som heter Vilde. Jeg var vel 3 år da vi var helt ferdig med mødrehjemmet, og kort tid etter dette skulle pappa helt ut av det blå etter 3 år ha kontakt med meg. Og han på en eller annen måte hadde alle rettigheter på samvær med meg også. Da jeg var 4 år skjedde min første og mest skremmende opplevelse med pappa, han bodde i Sverige så når jeg var hos han pleide jeg å være en uke av gangen men en dag nektet han å levere meg tilbake til mamma i Norge. Jeg husker ordene som de var i går han sa når jeg spurte etter mammaen min, han sa moren din vil ikke ha deg mere, hun er ikke glad i deg, du skal bo her nå og glem moren din for hun bryr seg ikke. 

    Det var ord som lagde spor i hjerte mitt, jeg husker jeg gråt mye etter mamma men pappa reagerte med å bli sur og straffe meg fordi han mente jeg var ulydig når jeg ikke hørte på han at jeg måte glemme hun for hun er ikke glad i meg å bryr seg ikke. Han begynte med å straffe meg med å stenge meg inne i et lite oppbevaringsrom, det var så mørkt der og jeg var liv redd hver gang. Det kunne gå mange timer før jeg fikk komme ut, jeg kunne sitte der uten å få lov og gå på do eller spise vist jeg var sulten. 

    Jeg savnet mamma mer og mer for der viste hun kjærlighet og ga meg det mens hos pappa følte jeg hat å sinne. Det er også en annen episode jeg husker der var at jeg fikk klypet lillebroren min med et uhell da jeg lekte med han så han begynte å gråte, da reagerte pappa med å dra meg i øra, jeg fikk ikke gå selv han slepet meg etter ørende. Jeg trudde virkelig ørene mine skulle revne eller dette av. Han dro meg inn på oppbevarings rommet og der satt jeg fra begynnelsen av dagen til jeg skulle spise kveldsmat og legge meg. 

    I mellom alt dette prøve mamma og familien min å få meg hjem, mamma ringte politiet og anmeldte han for kidnapping. Mamma gråt mye og var så fortvilet, sur og engstelig men politiet i Norge og Sverige samarbeidet ikke så bra på den tiden så de kobla inn Kipros og etter som de ble inn koblet så fikk ikke mamma selv hente meg selv om hun viste hvor jeg var. Og politet fikk ikke gjort noe mer fordi det er i et annet land. Etter 4 uker dro mamma og bestemor bare til pappa og dreit i hva som skjer med dem eller hva politiet sier for å hente meg. 

    Jeg husker enda hvor glad jeg var da det banka på døra og det var mammas stemme jeg hørte, jeg løp mot mamma og hoppet rett i armene så satt jeg og mamma oss i bilen mens bestemor hentet alle tingene mine hos pappa. Jeg var så glad for å se mamma igjen. Hun kunne risikert å få problemer for å hente meg men like vel hentet hun meg og det sier mye om min mor bare der.  Jeg fortalte aldri mamma om hva som skjedde hos pappa for jeg trudde det var greit at det er sånn man får straff om man ikke hører eller gjør noe som ikke er bra. 

    Det gikk lang tid før jeg så pappa neste gang, jeg begynte før han kom i bilde å slite med å kontrollere følelsene mine. Jeg begynte og bli aggressiv isteden for å gråte når jeg var lei meg. Jeg begynte med å slå, være trassen, spydig og rett å slett ekkel mot de som viste meg omsorg og kjærlighet. Så mamma ba om hjelp hos barnevernet for det gikk over kontroll. Men da begynte de å skylde på mamma, de sjekket hjemmet vårt og satt meg på Bupa for å se om jeg har ADHD ect. Men de fant ikke noe så de kom men en konklusjon på at jeg var i trassalderen i alder av 5 år.  

    Tiden den gikk men uten forbedringer med følelsene mine dessverre, så mamma ba en gang til om hjelp og der var det samme igjen men denne gangen ble di i bildet. Og jeg gikk i behandling hos Bupa og PP tjenesten hele barne skolen og deler av ungdom skolen.  

    Jeg trur det var sommeren jeg fylte 7 år og skulle starte på skolen pappa igjen kom i bildet og igjen hadde sine rettigheter om å ha meg hver andre uke, jeg ble glad for jeg savnet en pappa og jeg kranglet mye før den tid med mamma om at jeg ville til pappa fordi jeg så ikke selv at det han gjorde ikke var riktig. Jeg var et barn så jeg skjønte ikke bedre, det begynte bra de første gangene men så begynte det samme igjen bare nå bodde faktisk pappa i Norge og hadde fått en sønn til. Hver andre uke var en uke jeg gruet meg mye til. Jeg begynte med å se han slo stemoren min fordi minste broren min gråt og var sulten så mens hun lagde mat til han klikket det helt for pappa. Han dyttet henne rundt med lillebror i armene hennes, inni veggen ect.  Jeg forsto til slutt at dette var ikke bra, jeg og andre broren min løp alltid på rommet vårt da dette skjedde å var liv reddet. 

    Han begynte med oss også til slutt, og hardere på henne for hver gang han ble sur, vi så blod, tårer, og en aggressiv man som likte og skade oss. Så hver torsdag før jeg skulle til pappa så hadde jeg og mamma kose kvelder og det var de kveldene jeg reagerte mest og slo alt jeg kunne etter mamma. Jeg lærte av pappa at sånn viser man følelser ved å se han gjøre det å føle det. Mamma forsto ikke hvorfor jeg ble sånn og igjen kontaktet barnevernet men det utelukket pappa med en gang og sjekket opp mamma. 

    Det kom en dag der alt var et mareritt, jeg var syk og sov i armene til stemoren min på sofaen men merkelig nok våknet jeg og det første jeg ser er pappa som står men knivene, gaflene og tallerken vi hadde spist med før vi sovna. Han så sur ut , og skrek fordi vi sovnet før vi ryddet det vekk. Han var på vei til å slippe det på oss, men vi reiste oss før det traff oss. Jeg løp ut sammen med broren min. Der sto jeg nesten uten klær og lillebroren min kun i bleia, naboen kunne se hva som skjedde inne mellom vinduene fra han til oss. Han så pappa banke stemoren min mens vi sto livredde uten for så han ringte politiet. Politiet kom og jeg ble kjørt hjem til mamma av stemoren min så hun fortalte at jeg kan ikke være hos pappa nå for det har skjedd ting som ikke skulle skjedd. Det viste seg at politiet fant våpen og narkotika mens de var der, så nå tenkte jeg endelig skal jeg ikke mer til pappa men det var vel lov å håpe. 

    Det gikk en liten stund før barnevernet på la oss til at jeg skulle til pappa med en man fra røde kors 2 timer i uken, jeg ville jo ikke og nektet men jeg ble ikke hørt eller mamma så vi hadde ikke noe valg. Jeg dro opp med han 3 ganger før det fort tok slutt, de to første gangene gikk veldig bra selv om jeg ikke likte meg der men ville jo være med brødrene mine så jeg benyttet tiden for og være med dem. 3 gang så var det kun meg pappa, og han mannen fra røde kors, pappa han begynte å skile meg men det gikk over til hard klyping så jeg løp hyl gråtende ut og satt meg i bilen til røde kors og nektet å gå inn igjen så vi dro hjem til mamma og det ble endelig siste gang jeg var hos pappa. 

    Men jeg holt dette hemmelig i mange år til og med etter røde kors, jeg sa aldri hva som skjedde hos pappa eneste mamma viste var at ene gangen hadde stemoren min og pappa kranglet og politiet fant dop hos han. Jeg ble sykere og sykere men jeg holdt meg på beina med trening, skole, lekser og venner sånn at jeg ikke hadde tid til å være hjemme og tenke. Jeg sluttet DPS helt og nektet å dra for å grave i sekken men en dag ringer mamma mens jeg er på skolen å sier du må møte i retten mot pappaen din nå ellers kommer politiet og henter deg på tvang for å vitne. 

    Jeg dro med mamma og vitnet men jeg ble fort fra vitne til offer i saken, jeg kom men nektet å se pappa i retten så han måtte sitte på et annet rom som han kun kunne høre meg og jeg verken se eller høre han. Mamma ble stum av alt jeg fortalte i retten som jeg hadde opplevd, mens alle de bekymringene til mamma om mitt sinne forsvant for alt kom som en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. 

    Jeg sleit helt til jeg selv ble mor, jeg lærte å leve med det som skjedde men før jeg ble mor møtte jeg gulvet og sluttet skole, trening å venner. jeg sperret meg inne, ble redd mennesker og ville ikke være med familien for jeg ville ikke at de skulle se hva som feiler meg eller hvor langt nede jeg er. Jeg flyttet til ei venninne av mamma som jeg gir også mye takk til for hun hjalp meg til å reise meg igjen på bedre vei. 

    Nå som jeg er 22 år og selv mor å frisk så tenker jeg mye på de barna som faktisk går igjennom det samme, som er redd for å ikke bli hørt eller trudd så de tør ikke å si noe akkurat som meg. 15 år tok det for meg før jeg ble frisk og det med ny behandling hos DPS. Det å få høre de ordene fra DPS at nå trenger du oss ikke, du er frisk og har normale følelser, tanker og handler normalt. Det er den beste følelsen jeg kunne fått overfall nå som jeg er mor selv. Jeg har opplevd så mye vondt og når jeg ser på min datter så ser jeg en så vakker jente og kan ikke forstå hvorfor en forelder kan gjøre sånt mot sitt barn. 

    Jeg kommer alltid til å skjerme mitt barn fra vold, rus og ustabile mennesker. Hun skal få den barndommen, oppveksten og de minnene jeg aldri fikk hos pappa. Hun skal aldri få lov å oppleve noe vondt, jeg kommer til å slås med alt jeg har til den dagen jeg dør for at hun får det beste livet hun kunne fått. 

    Barnevernet må åpne sine øyne å se fare tegna bedre. Barnevernet er der når det ikke alltid er behov og da bruker de fokuset på dem mens da kan de gå glipp av de som faktisk trenger hjelp. Det er snakk om et uskyldig barn, det har ikke valgt å komme til verden. Vær så snill åpne dere øyer mer, ikke ødelegg flere liv for dere ga meg omsorgssvikt på lik linje som pappa. Jeg ble ikke bare et offer hos pappa men hos dere også. 

     

  • 1

    Utseende og Sosiale medier

    Livet vårt er basert på sosiale medier, våre forbilder er som regel mennesker vi ser på sosiale medier. De fleste er vel trente, har tatt plastisk kirurgi for å fikse på seg en bedre kropp eller utseende. Jeg selv er en av de som blir preget av hvordan andre ser ut, jeg føler meg så utrolig uvel når jeg er uten sminke selv om mange sier jeg er penere uten sminke enn med men at selv om er jeg pen uansett. Dette er ord som jeg kjenner jeg blir lettet over å høre men jeg har ikke trua på det selv, mye av denne grunnen er nok at jeg blir så opphengt av nå tidens trender om man kan kalle det det. 

     

    Jeg selv synes dette er utrolig slitsomt og ikke tørre å gå ut naturell, det tar mye tid og energi for å prøve og fikse seg sånn at man ikke tenker så mye på hvordan andre ser deg før man skal på jobb eller skole. Alt var så mye lettere når man gikk på barneskolen og ikke tenkte noe over hvordan man så ut, sånne små ting som dette savner jeg og skulle ønske at det enda var sånn. Det er greit og kle seg pent og se bra ut men sminken er mer enn det nå til dags dato dessverre.  

     

    Jeg bruker mye tid på og sminke meg, rette håret og finne fine klær om morgningen, jeg står opp klokken seks på morgningen og må rekke buss som går halv åtte. Tenk på hvor mye lenger jeg faktisk kunne sovet om jeg slapp og fikse meg så mye for å føle meg bra med meg selv resten av dagen. Ikke ta meg feil jeg har godt selvbilde men jeg vil også at folk skal få et godt inntrykk av meg også. Første inntrykket til mennesker om en person er mye med hvordan man ser ut også, ser man ut som en slask person så har de dårlig inntrykk om livstilen din. 

     

    Før i tiden så var ikke det sånn at sminke var så viktig, det har blitt mer og mer nå i det siste, vi har valgt dette selv selvsagt men det er faktisk utrolig trist også. Jeg pleide før å farge bryna mine og sette på vipper sånn at jeg slapp og sminke meg. Da hadde jeg spart mye tid men det å ligge flere timer på en benk når man setter på vipper eller fikser bryn gir meg bare mark i ræva. Det er så kjedelig at jeg sovner vær gang så jeg ga opp dette til slutt og det er dyrere enn å kjøpe sminken jeg bruker i hverdagen i løpet av en måned. 

     

    Jeg synes vi mennesker burde begynne å sette mer pris på hvordan man faktisk ser ut, spesielt de som er og skal være forbilder for oss og spesielt de som er mindre enn oss på sosiale medier. Dette hadde kanskje hjulpet mye på forventningene om oss selv også inntrykket om oss hos andre. Selvsagt vil alle se perfekt ut i andres øyne men utseende er ikke alt for du kan se bra ut uten på men være en dårlig person inni. Men første inntrykket og første et menneske ser er selvsagt hvordan man ser ut dessverre. 

     

  • 3

    Mitt liv, ikke snakk

    Mange vil vel si at livet mitt ser så flott ut og bekymringsfritt men der tar mange også feil. Livet mitt er veldig bra nå men jeg har jobbet utrolig hardt med og få komme her jeg er i dag. Jeg har kjempet 15 lange år med forskjellige behandlinger innen for psykisk helse, men jeg tokk ikke hjelpen seriøst ettersom at jeg ble brukt som en kaste ball å prøve kanin. Jeg ble sykere av det og tilslutt ga opp hjelpen hos dem.  Jeg har vel aldri følt meg så langt nede også følt at jeg ble verken sett eller hørt når jeg trengte det mest, det er det verste et menneske som sliter kan føle når man alt har møtt kjelleren. 

     

    Jeg valgte heller å hjelpe meg selv, lære meg selv å takle mine vansker i en hverdag enn å bli dytta med piller som jeg ikke ville ta eller bli brukt som en prøve kanin. Jeg fikk en gang i tiden av legen 3 medikamenter som vi kaller ape dop noe jeg ikke viste heller den gang at dette var så sterke medisiner at det ble kalt ape dop. Jeg gikk heller ikke lenge på dem, jeg ble så ufølsom, sliten, sov mye og ble lite matlyst så etter kun to uker ble jeg så dårlig av de medikamentene jeg fikk at jeg svimte av uten forvarsel av kroppen. Jeg gikk over til å være i faren for spiseforstyrrelser etter at jeg startet på medisinene legen mente skulle hjelpe meg med depresjonen, søvnmangel og angsten. 

     

    Man kan vel heller si at det gjorde bare livet mitt enda være, jeg har aldri hatt tanker om å ta livet mitt før jeg måtte starte på disse medisinene men mens jeg faktisk gikk på dem så fikk jeg tanker som bare kom i det blå om hvorfor lever jeg, ingen trenger meg, ingen merker noe til at jeg blir borte uansett. Jeg ble så redd av mine egne tanker for jeg viste at det er tanker jeg aldri kunne tenkt meg til vanlig og dette var bare begynnelsen av behandlingen jeg fikk med medikamenter under behandling hos DPS. De fleste rundt meg merket også stor forskjell på meg, jeg ble umenneskelig og helt ufølsom mot meg selv å de rundt meg. 

     

    Jeg selv merket at noe ikke stemte med meg men uansett hvor ofte eller hvor ille ting ble i hodet mitt ble det bare mer medisiner og legene skyldte på at jeg ble mer syk fordi familien belastet meg for mye med krangling, lite kontakt og at jeg følte meg alene. Men nå tenker jeg selv om det ikke stemmer så hva hvis det var sånn, er medisinene utveien? Dope så og si følelsene og hodet vårt til å ikke klare å føle på kjærlighet, sorg, glede, sinne etc. Det er ikke utveien, jeg var bare 16 år da de begynte med å forske på meg med disse medikamentene og når dem fant ut at jeg tilslutt kutta dem ut uten samtykke med legen eller psykolog så ville dem teste andre medikamenter. 

    Jeg kjenner jeg blir enda sur da jeg føler jeg har vært syk fler år enn jeg hadde trengt ettersom at vist jeg hadde blitt hørt fra start hadde jeg kanskje fått den hjelpen jeg hadde trengt. Jeg har ikke gått på medikamenter siden jeg var 17 år men jeg sleit jo frem til jeg ble 19 år men jeg fikk heller ikke hjelp av noen i disse årene i mellom. Jeg taklet ikke å få mer hjelp og alt dem sier er ja, okay, hvorfor det, vi tenker vi kan prøve disse medikamentene en stund også tar vi det derfra. Det er ikke sånn man skal få hjelp, man kan ikke leve med å ta et par piller og tru problemene går vekk for de kommer tilbake og det enda verre når du ikke får de medikamentene lenger. 

     

    Jeg har jobbet hardt med mye tårer, mye frustrasjon, aggresjon og følelsen av at livet mitt er mislykket. Jeg måtte møte veggen hundre ganger om ikke mer for å så komme meg enda sterkere for hver gang på beina. Det å ha hatt et liv som mitt er utrolig vanskelig, jeg trur faktisk ikke noen kan verken sette seg i mine fotspor eller komme seg enda høyere på beina eller psykisk. De som har truffet kjelleren på det dypeste kommer faktisk ikke så fort ned igjen som de andre som ikke har slitet så mye. Så på den måten er jeg stolt av hvem jeg er for jeg er mer psykisk   sterk enn de fleste. Det skal også sies at i 6 av disse årene under behandling har jeg faktisk ikke fått noe behandling for de viste ikke hva som var feil med meg, ingen viste hva jeg hadde gått igjennom ikke en gang min mor. 

     

    Jeg anger selvsagt at jeg aldri sa noe om det, men frykta for hva som skulle skje med meg om ingen trudde meg var større enn å tørre og ta sjansen på og si i fra. De prøvde og finne ut om jeg hadde ADHD eller andre diagnoser men uten at de kunne vite hva som hadde skjedd sånn at jeg ble som jeg ble var det vanskelig for dem. 

     

    Jeg har aldri hatt det dårlig hos mamma, men min historie som syk startet hos pappa. Han er et menneske uten følelser, uten omsorg eller omtanke. Jeg gikk igjennom mange år med vold i hjemmet der, uten at noen så fare tegn hos han. Alle pekte mot mamma og sjekket hennes hjem men alltid utelukket pappas hjem.  

     

    Jeg er barnevernsbarn siden jeg ble født, noe grunnet at mamma var bare 16 år da jeg ble født men mamma ble godkjent som en god mor gang på gang da de var i bildet. De fleste gangene etter jeg var 3 år da de kom i bildet var fordi mamma ba om hjelp selv, jeg begynte å slite alt i alder av 3 år så sier litt om min far. Når mamma ba om hjelp utelukket de å sjekke hva som skjer hos pappa å se hvordan det er i hjemmet der, så årene gikk uten at folk forsto hvorfor ting ble som det ble med meg. De sviktet meg, og ødela meg ved å ikke følge opp som de skulle ha gjort.  

     

    Jeg begynte å være mye aggressiv mot alle selv om folk var hyggelig mot meg, jeg likte ikke mennesker og spesielt ikke dem nye som faktisk ville bli kjent med meg. Jeg husker godt ene dagen der politiet kom til pappa og beslagla en del narkotika og stemoren min kjørte meg hjem til pappa etter en stor og alvorlig volds episode som la store arr i meg. Men kort tid etterpå tvang barnevernet meg til pappa med en danske som ikke forsto meg fra røde kors. Men de første gangene jeg var der med dansken var alt så bra med pappa men det snudde like fort som det kom. Pappa begynte å være voldelig sånn at ikke han dansken så det, som å late som han kile meg men han klyper meg alt kan klarer på sidene av magen. Jeg husker latteren ble fort til brutal smerte gråt men dansken så ikke hvorfor jeg gråt, jeg prøvde å forklare hvorfor men han forsto ikke meg. Det endte med at jeg tokk bil nøklene hans og satt meg i bilen. Alt jeg ville var å komme hjem til mamma så etter en stund ble jeg kjørt hjem igjen. 

     

    Jeg har aldri sett en pappa som en bra rollefigur men mye av grunnen til hvordan min egen pappa har behandlet meg, mine brødre og stemoren min. Men jeg er så takknemlig for stemoren min som tilslutt klarte og komme seg vekk fra han å anmelde han for alt han har gjort mot oss alle.  Endelig forsto de rundt meg hva som feilte meg, jeg hadde opplevd de verste tingene et barn kunne ha opplevd. Jeg fikk den ekstra omsorgen jeg trengte av alle i familien, jeg ble sett og fikk ikke straff for min oppførsel lenger. For det var ikke min feil at jeg ble som jeg ble. Og jeg er sikker på at mamma ble lettet at ikke hun var et dårlig forbilde for meg siden jeg var som jeg var. 

     

    Jeg kjenner dette innlegget er veldig tungt og blotte ut men en lettelse også fordi jeg har kommet meg her jeg er i dag. Jeg hjalp meg selv uten medisiner og psykolog, jeg valgte å dra til DPS i sommer for å få en utredelse på om jeg er frisk eller ikke og jeg fikk resultatet veldig fort at jeg har blitt frisk. 

     

    Det er så deilig å kjenne på den følelsen å endelig mestret noe i livet og at alle rundt meg er så utrolig stolt av meg. Jeg er ikke en som er svak, ingen som er psykiske syke er svake. De er faktisk sterkere enn andre som ikke har slitet. Så til alle dere lesere som sliter eller har slitet gi dere selv en klapp på skulderen og vær stolt av dere selv for dere er sterke. 

     

    Poenget mitt med dette innlegget er at man klarer hva man vil og det er faktisk ikke alltid at legen eller psykologen tar riktig for du selv vet best hva som hjelper deg og med din egen vilje styrke klarer du dette.

     

    Se på meg nå er jeg mor, erklært frisk og en bra omsorgsperson for min datter, studerer og jobber. Jeg har det bra med meg selv, ler mye, er som regel alltid glad og setter pris på livet igjen. Det er veldig stor forskjell enn der jeg en gang var da jeg på et punkt trudde at livet mitt er over og at jeg var skapt kun for å bli pappas stressball. 

  • 0

    Elske..

    Jeg vet jo hvordan det er å elske og bli elsket er, alle vet det for på en eller annen form så har man hatt kjærlighet rundt seg. Det trenger ikke å være en kjæreste men man kan føle kjærlighet av venner og familie også, men dette innlegget skal jeg faktisk skrive om kjærlighet som i forelskelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvorfor dette var et tema jeg ville skrive om men jeg føler kanskje behovet er å få den følelsen for meg skrevet ned et sted. 

    Kjærlighet er faktisk vanskelig og klare å finne alle riktige ordene på plass om det eller kanskje inne mellom klarer man bare ikke å finne noen ord for det. Kjærlighet kan være så komplisert og uforståelig for oss, vi kan forelske oss med en partner som er komplisert for oss og det setter ordet kjærlighet til både godt og vondt. Man vet kanskje ikke hva man kan si til en partner eller den man er forelsket i, eller er redd for å gjøre noe feil som kompliserer ting enda mer. 

    Jeg som jente vet at gutter som er kompliserte, sjarmerende og mystisk er de som er mest interessant for meg enn en man leser som en bok å faller for meg så lett. Selv om man innerst inne vet at de som man leser lett som en åpen bok og som faller for deg fort er de som får deg kanskje til å føle deg bra på en positiv måte og som tar mest vare på deg eller er mer oppmerksom på å se meg glad hele tiden. Mens de guttene som er mystiske, sjarmerende og kompliserte vet jeg at det er bare 40% av 60% av de som faktisk ikke er dritt sekk mot meg og tar meg forgitt for hvem jeg egentlig er. 

    Jeg skjønner godt hvorfor jenter velger heller å ta sjansen på en dritt sekk elle ikke for det er jo de som gir mest spenning med livet, som de bra minnene med er og at vi føler at man kjemper litt for å få oppmerksomheten. Men i lengden er ikke de fleste der dem som holder livet ut sammen med for den spenningen eller den følelsen varer heller ikke evig for oss og etter hvert skjønner vi at man heller ville hatt en man som ble forelsket i deg ved første blikk, det er dem som vil med glede elske deg på alle måter både godt og vondt. 

    Samme for gutter også, nå er kropp nr 1 de ser på første blikket, men jeg kan ha den fine kroppen men den dritt oppførsel eller jeg kunne hatt noe ekstra fett på kroppen men en god oppførsel. Noen gutter velger den som ser bra ut først og fremst  men de skjønner etterhvert at det er heller den med litt mer fett på kroppen som er den rette. Vi er mennesker og det er mye med naturens gang å gjøre.  

    Kjærlighet for meg er å ha sommerfugler i magen, at man kanskje blir litt sjenert, tenke ofte på personen og smile, det er så mye glede og noen ganger litt sorg. Men gleden  og lykken over vinner det som har gjort oss trist, det triste blir borte som et slettet minne mens man blir sterkere knyttet til hverandre. Man føler seg spesiell for et annet menneske og det er en god følelse. Jeg har veldig lyst på å kjenne de følelsene igjen men noe lar meg ikke, eller skal jeg si at jeg lar ikke meg selv forelske meg helt igjen. Det er en utrolig vond følese å ha men jeg vet at ved å ha den følelsen kan man ikke bli såret igjen eller knust. 

    Jeg har faktisk nesten lagt fra meg den følelsen at jeg må nekte meg selv i å bli forelsket, men så kom den igjen. Jeg kanskje såret noen eller knust dens hjerter for at jeg ikke lar meg selv forelske meg, det har ikke vært mange gangene jeg har forelsket meg men de gangene har jeg forelsket meg hardt å blitt mye såret. Ikke at alle gangene jeg var såret pga dem eller om de har gjort noe mot meg, men fordi jeg var fort sjalu og på vakt nesten hele tiden fordi jeg var redd for å miste dem til noen andre. Jeg har til og med vært så forelsket at jeg ble såret av meg selv over tenke på ting som kan skje, jeg skjønner ikke helt hvorfor men forelskelse gjør oss så ikke oss noen ganger. Jeg savner å ha det litt sånn at man er så forelska at man føler livet er på en sky i himmelen, bare alt annet svever igjennom uten at man legger merke til det.  Den tid , den glede er ikke det man pleier å si? 

    Jeg må nokk bare slutte å være så streng med meg selv, og åpne meg mer for mennesker så kanskje det en min tur i vente.

  • 0

    Høsten er varm med dyster.

    Jeg beklager jeg ikke har blogget på lenge men jeg har blitt støkk med mye skole arbeid, seine arbeidsdager også et sykt barn så tiden har blitt bare spist opp av det. Så måtte jeg legge bloggen litt på side linja. Nå har det jo selvsagt skjedd en del etter sist jeg blogget, jeg har farget håret mørkt igjen som jeg pleier om høsten / vinteren. Jeg føler at jeg kanskje ser voksen ut med mørkere hår også ser man ansiktet mitt mer, om våren å sommeren liker jeg min naturelle hårfarge som er blond så kanskje jeg er litt spesiell der men for meg sier hårfargen min en stor rolle av mitt utseende. 

    Jeg har også vært en tur i Haugesund og feiret Halloween der for to uker siden sammen med noen venner derfra, det var litt av en opplevelse og endelig kan jeg si jeg har vært i Bergen og Haugesund også. Det var utrolig fint der selv om jeg ikke fikk se så mye av Bergen men Haugesund var en spesiell men søt by. Så har jeg jo mye å gjøre på skolen ettersom vi har masse innleveringer og prøver. Jeg har fått noen karakterer tilbake fra noen prøver og innleveninger med veldig bra resultat så det har vært den tiden jeg har brukt til å få det til. Kjenner endelig jeg kan klappe meg selv på skulderen fordi jeg endelig får til skolen etter så mange år. Kanskje det blir drømme jobben på meg også gitt. 

    I dag har jeg endelig tatt meg tid til å vaske, gå en tur i skogen og sette meg ned å blogge. Jeg kjenner det er deilig når man kan sette seg ned med god samvittighet og slappe helt av. Når jeg gikk en tur i skogen kjente jeg virkelig på at det er høsten og det snart nærmer seg vinter, jeg så det spesielt på bladene som har den varme men dystre fargen mens de fleste alt ligger på bakken, klar for å smelte bort sammen med alt det regnet som faller ned fra himmelen. Men den kalde vinden bare slår deg rett i ansiktet. Det blir fortere mørkt ute og man kjenner at hjemmet er mye varmere å komme hjem til.

    Jeg synes denne delen av året er en romantisk tid om man har en kjæreste, noe jeg selv sagt ikke har.. Men selvom så kan jeg jo være romantisk mot meg selv når jeg har meg tid med å tenne te lys, lage varm kakao og sette på en komedie eller romantisk film. Jeg føler jeg finner mye mer roen rundt meg når jeg føler hjemmet er varmt og komme til. Og det er så fred fult ute, de fleste vil holde seg inne i denne årstiden mens når snøen kommer er alle ute og leker i den. Jeg føler sommer og våren er en hektisk tid for oss mange da det er eksamener, jobb og mye stress med liten tid til oss selv, venner og familie, selv om man kan ønske at man hadde mer tid å nyte sommeren med de. 

    Jeg klarer nesten ikke en gang å vente på hva det nye året vil komme med, endelig er jeg ferdig på skole mens jentunger bare vokser og vokser. 

  • 2

    Levde i skyggen

    Jeg var ikke alltid den jenta jeg er i dag, jeg levde mest bak andre sine skygger og gjorde aldri noe stort ut av meg men jeg følte heller aldri behov for å bli sett av alle. Jeg likte selvsagt å få oppmerksomhet men var også veldig redd for å få oppmerksomhet av andre, på skolen leste jeg aldri høyt i klassen eller sto foran i klassen og holdt foredrag om oppgaver vi ble tildelt. Jeg kjenner enda at det er ubehagelig å snakke høyt mens flere ser på meg som jeg ikke kjenner, det å få komplimenter var noe jeg ikke likte i det hele tatt, men kanskje fordi at jeg har aldri hatt et bra selvbilde av meg selv. 

    Det er noe jeg enda ikke eier, men jeg klarer og leve mer å mer med det at jeg er født sånn som jeg ser ut og jeg skal jo være ærlig å si det at jeg har jo vært en av de som har fyll i leppene, fjerna en føflekk jeg hadde i ansiktet og sminker meg hele tiden. Det er ting jeg gjør for at jeg skal føle meg bedre og føle meg vell med meg selv. Det er jo mye mer jeg skulle ønske jeg kunne fikse på som silikon i puppene og trene kroppen min i den formen jeg vil men tiden strekker ikke til og jeg har heller ikke lyst å kaste så mye penger for silikon i lufta uten at jeg er helt sikker på at dette er et must for meg sånn at jeg føler meg bedre. 

    Jeg har jo sagt det siden jeg var 16 at jeg vil få litt større bryster siden jeg har ingenting så og si, jeg er heller ikke lenger flau over å si at jeg har ikke pupper. Men jeg er heller ikke den som vil dra på stranden fordi jeg føler meg faktisk uvel med at andre mennesker skal se hvordan str de er. Det er jo normalt at noen har små bryst men det er også normalt å føle seg uvel med dette. Jeg har levd i skyggen nesten hele livet mitt siden jeg aldri har hatt et bra selvbilde av meg selv, men etter jeg fikset på ansiktet mitt så klarer jeg å gå uten sminke, være stolt over at jeg ser ut som jeg gjør. Et par arr har jeg i panna men det plager meg heller ikke så mye, selv om jeg skulle ønske de ikke var der. 

    Mitt mål er å tørre og gi mer av meg selv men først vet jeg at jeg må klare å være stolt av hvordan jeg ser ut først å være glad for det, kanskje ikke det trengs mer operasjon men trening skader uansett ingen så det skal jeg sette av tid til så kanskje jeg får sommer kroppen 2019 jeg er fornøyd med så får jeg også krysse fingrene at enten har jeg klart å godta at jeg har ikke pupper eller er stolt av å ha fikset de. Men uansett så er mitt mål 2019 å kunne gi mer av meg selv å være stolt over meg selv! 

  • 1

    ond sirkel følger mine tanker.

    Er det meg noe feiler siden jeg ikke føler jeg kan kjenne finne min ekte kjærlighet som jeg kan dele livet mitt med og være forelsket i. En jeg ikke mister den følelsen av å være forelsket men heller føle at man blir mer og mer forelsket for hver dag, måned eller år som går. Men jeg finner ikke en jeg kan si jeg kan dele resten av mitt liv med, selvom i de forholdene jeg har hatt har jeg hatt håpet på at det blir mer og mer forelskelse å i mitt tilfelle har det kun vært en jeg har følt det sånn med. Det snudde seg veldig fort der også selv om jeg hadde det bra med han, jeg vet ikke hvorfor det snudde så fort men har jo mine tanker på det. 

    Jeg er en spesiell jente som kan være veldig vanskelig og forstå seg på, jeg har kanskje rare prinsipper, ikke lett for å åpne seg med ord, liker heller ikke å snakke om ting jeg vet kan belaste eller såre noen. Skal jeg beskrive meg selv til noen ville jeg ha beskrevet meg som en jente som har mye glede, smiler ofte, tenker ofte igjennom ting før jeg vil ta et valg men samtidig er jeg veldig spontan av meg. Jeg liker å holde orden på ting rundt meg og er svært lite glad i rot. Men jeg er som sagt vanskelig og forstå seg på fordi men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det på heller. Jeg føler kanskje jeg ikke finner kjærligheten fordi at at jeg selv har glemt litt hva kjærlighet føles fra en partner at jeg er redd for at jeg skal forelske meg igjen også etter en stund så finner jeg eller han ut at vi ikke var rette for hverandre. 

    Det er viktig og matche den man skal leve med resten av livet, kanskje ikke at man skal være like på alt men at man blir fletta sammen med den man faktisk skal leve hele livet sitt med, jeg føler at man kan endre på en del ting for å kunne bli fletta sammen men det er ikke alt som kan endres på for å kunne matche. Man skal ikke måtte forandre seg selv eller den du er for å ha en ved din side uansett hvor forelska du er der og da men når det er over så er det en ting du angrer på fordi du endrer deg ikke bare oven for den du deler livet ditt med men deg selv også! Jeg føler det er best å møtes på midten og kunne føle seg bra når du er rundt din partner uten og måtte tenke på hvordan du må se ut eller oppføre deg. Man skulle så klart være seg selv fult ut og den som vil dele livet sitt med deg må bare elske den du er uansett hva. 

    Man skal heller møtes på halvveien når det gjeller prinsipper og div sånne ting og det er jo logisk også fordi når man går i et forhold skal tilpasse seg fra å være alene til og være to. Du må ta hensyn for en annen person enn deg selv, du må kunne respektere og prøve å forstå deg på min partner og uten at man kan åpne seg og være klar for å måtte ta noen endringer i livet så kan man heller ikke være i et forhold for det kommer da ikke til å vare lenge. 

    Jeg har meg selv og min datter å ta hensyn til og ta vare på og det å bare tenke på et forhold skremmer meg med masse tanker. Jeg er ikke klar selv for det men er også redd jeg aldri kommer til å bli klar for det siden jeg tenker for mye på min datter, hennes reaksjon eller det værste om hun blir tilknyttet til han å det blir over. Jeg vil ikke sette verken meg eller min datter i den situasjonen. Jeg klarer heller ikke å se for meg at hun skal ha en stefar fra min side, bare tanken på at en dag får hun nok en stemor og det kjenner jeg gjør vondt fordi jeg ville helst at hun skulle slippe dette med ste foreldre, jeg klarer ikke å sette ord på det selv om jeg ikke har noe følelser sånn for barnefar lenger. Men tenk om en av steforeldrene velger å dra sin vei eller at en av oss finner ut det ikke funker så bra og vårt barn blir belasta og såret. 

    Jeg hadde hatt så mye dårlig samvittighet og blitt faktisk sur på meg selv om det skulle skjedd. Barn blir fort glad i mennesker og tilknyttet å derfor kanskje jeg er så spesiell og vanskelig å forstå seg på når det kommer til dette, fordi jeg vil jo være lykkelig sammen med en partner men det tar vel tid for å forstå og selv se at vist man møter den riktige og tar det forsiktig så kanskje men i mine øyne tar alle forhold slutt en dag. 

     

  • 1

    Autumn

    Nå kjenner man på seg at været blir ikke varmere, men det synker nedover. De vakre høst bladene som blåser ned og bortover med vinden, alle fargene som er ute som gir oss følelsen på at året går mot vinteren. Det blir vanskeligere å stå opp til jobb eller skole, alt som frister er å holde seg inne i varmen men i dag gikk jeg en tur ute i skogen for å se på høst bladene og kjenne den kalde vinden blåse. Det å se alle fargene ute gjør at man føler mer kjærlighet og glede, ser tilbake på sommeren som har vært og alle de minnene vi fikk. 

    Nå kan man glede seg til vinteren som gir oss mer tid sammen med familien og venner, man kan sitte ned under et varmt pledd å drikke kakao med god samvittighet. Jeg som har et barn gleder meg også til å ta med hun ut i snøen, ake eller lage snømann. Lage enda mer minner som man kan se tilbake på når sommeren kommer. Det er en så hyggelig tid når høsten kommer, og man vet at vi har nye minner å se frem til med mer tid sammen med familie og venner.

     

    Nå er det snart helg med min datter, så mer i naturen skal vi i helgen og nyte tiden ute med min datter. Så gleder meg veldig å se hvordan hun reagerer når hun kommer til den nye leiligheten og se at jeg har skrudd opp leke kjøkkenet henne fikk av meg til bursdag og at hun har fått en så fin leke plass. Det å se hennes glede her er det som får meg til å føle så mye lykke og glede. 

  • 1

    Story of my new life.

    Alle vet hvordan forandring fryder og gir oss gleden over det som er nytt. Også ikke bare livsstil eller sine personlige endringer, men komme seg på et sted i livet der man åpner sitt sinn og åpner øyene mer for denne verden der man setter mer pris på det man faktisk har i livet. Der vi ikke ser så mye mer negativt i livet fordi vi tenker det kunne ha vært verre, og heller setter stor pris over alle minste glede i livet. Og på det stadige har jeg kommet nå i livet, altså jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kom på dette stadige men det føles så mye bedre å sette pris på mer ting enn at man skal bry seg så mye eller bruke mye energi på det negative for oss i livet. 

    Når man klarer å komme seg på dette stadige så føler man at du har mer lykke i livet og at du har det mye bedre med deg selv og de rundt deg, ting i livet er så mye bedre, lysere og positivt når man klarer å slutte å tenke så egoistisk om livet. Greit alle kan ikke være kjente, rike, eller oppnå sine største drømmer men det der er ikke det livet handler om. Livet er så mye mer en karriere eller status, livet handler om kjærlighet, familie, venner, opplevelser og kjenne gleden over at man faktisk lever og har det bra. Det er det jeg mener livet er så for meg ble livet mitt mye mer glede, latter, kjærlighet og det er så mye bedre å stå opp med enda en ny dag fordi jeg har mer glede. Ingen ting kan bli bedre enn og kunne våkne å tenke at man gleder seg til hva dagen kan bringe og hvilke nye minner man opplever, det er kanskje fordi jeg har kommet til et punkt i livet der alt går på rett vei at jeg føles at jeg også kan lykkes med et lykkelig liv. 

    Når man føler at man lykkes i livet pga all den kjærligheten og gleden man har rundt seg så skjønner man tilslutt at det at når man føler så mye press på status eller karriere så glemmer man og sette pris på små gleder. vist man kan se alle små gleder og sette mer pris på dem så er hver dag faktisk fylt med små gleder som gjør dagen din bedere på mange måter og du ser mindre av det som er negativt. Jeg selv vet det finnes så mye press og alt press er stress for oss, så vi prøver hardt å få alt til som vi føler er press og vi stresser oss igjennom livet og bruker mye av livet til å tru at en bra status eller karriere gjør livet bedre.

    Men det kan ikke bli bedre enn den kjærligheten og gleden for å ha de du er glad i rundt deg og få minner med de som du kan tenke tilbake på. Jeg vil ikke sitte gammel og tenkte tilbake på den tiden jeg stresset meg igjennom livet og angrer på at jeg ikke tok meg tid til å stoppe opp nytte livet med de beste menneskene jeg kunne hatt rundt meg og fått minner med. Livet for meg handler om og ha det bra med de rundt deg å kan bli gammel og tenke på det fantastiske livet man har fått tildelt og kunne oppleve. 

  • 1

    💕 Happy B-DAY PAAARTY 💕

    Da er dagen jeg har gledet meg kjempe mye over, det er vært en super dag å bede enn forventningene mine. Og den var vellykket for jentungen, hun var overlykkelig både for besøk, kake og gavene hun fikk. Det var så mange fine gaver som hun fikk fort stor interesse for, og som blir super fint i den nye leiligheten våres. Vi fikk besøk av familie vi ikke har sett på veldig lenge og det var så hyggelig å ha dem tilstede så jeg skulle ønsket meg at vi var oftere samlet hele familien men siden alle har sitt liv og i den voksene verden så blir tidsrammene veldig stramme for alle. Selv jeg har utrolig stramme tidsrammer, der jeg har skole, jobb, barn, lekser så i tillegg må jeg presse inn tid til å trene med en fysioterapeut etter som jeg har en skade i beinet å muskelen under skulder bladet som gir meg ubehag og smerter til tider. 

    Prinsessa mi fikk så utrolig mange flotte gaver som passer henne kjempe bra, hun fikk baby duke, seng til baby duka, vogn til duka + klær til duka, leke kjøkken og tilbehør til kjøkkenet, to bamser, litt klær, penger og leke butikk kasse. Hun smilte fra øre til øre så det betyr jo bare at hun ble super fornøyd med det så bedre kunne det vel ikke vert. Men hun har ikke bursdag før om 9 dager så hun får nok litt mer gaver av meg på dagen sin også, hun er vel kanskje litt bortskjemt men det skal hun få lov til å være også. 

    Jeg er så takknemlig for de som faktisk stiller opp på disse dagene og gjør dager som er viktig for henne til noe stort og vellykket, sånn at det er minner hun kommer til å se tilbake på og være glad over. Jeg stor koset meg masse av å se hennes glede og at hun koset seg i dag. Det er det som gjør mamma hjerte lykkelig og glad for det finnes ikke noe bedre enn å se barnet sitt ha det bra og være fornøyd. 

    Nå som hun har sovnet søtt så er det tid for meg å sette meg ned med film og litt lørdags kos.

  • 2

    🔥 Så mange veier å velge 🔥

    Jeg tenker så mye på ville veier jeg skal gå mot fremtiden, nå som jeg studerer VGS siste året igjen av alder på 22 år så føler jeg ikke jeg heller har så godt til på å velge hva jeg vil bli, hvordan jeg vil fremtiden min skal se ut ang jobb eller om jeg vil studere mer. Nå har snart jeg fullført termin en av to siste året så jeg kjenner det presset kommer mer og mer mot meg mens jeg blir mer å mer usikker på jeg egentlig vil bli. 

    Før da jeg tok siste året første gang valgte jeg og få reiseliv siden jeg ville ha en jobb med mye reise og opplevelser noe jeg enda kunne ønsket meg men har ikke de mulighetene lenger siden jeg valgte å få et barn til verden. Jeg ville selvsagt heller hat mitt barn enn og jobbe med å reise for det er så mye mer glede med et barn enn og ha en karriere med reise. Så nå etter 4 år uten skole så valgte jeg og ta opp skolen nå mens hun er såpass liten sånn at jeg er ferdig utdannet og kommet meg i en fast bra jobb før henne begynner på barneskolen. 

    Denne gangen valgte jeg og ta å gå linja salg service og sikkerhet med tanke på at jeg ikke ville begynne alt på nytt også har jeg mer valg innen for denne linjen en de andre man kan velge etter service og samferdsel. Jeg kan gå på bygg som studiespess også kan jeg bli det meste men etter som jeg valgte en linje som dette gjorde jo ikke noe enklere for meg og finne min vei til en karriere jeg kommer til å trives med da jeg er usikker. Jeg føler jeg har mest kontroll innen for økonomi faget og forstår meg lettere på dette enn andre fag. Men mamma sier at dette er fordi at jeg har mer interesse for dette og da tenker jeg på kanskje det er noe innen for dette som er min karriere mens samtidig vil jeg ikke velge feil. Jeg vil ikke grue meg eller mislike å dra på jobben etter et par år. 

    Jeg vil jo jobbe med noe jeg brenner for mens det jeg brenner for nå det aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til å bli en jobb. Jeg elsker og hjelpe barn og ungdom som sliter ekstra eller hjelpe til å sette regler som dem blir hørt mer, sett mer og at de sine ord er det som skal tas til rette for. Hjelpe voksende som har et tøft liv eller kanskje man skal si innen for det samme som Røde kors. Jeg vil holde foredrag om det jeg brenner for og være barn/ ungdommens stemme til å kunne bli hørt. Men tilbake til virkeligheten det er jo ikke en jobb jeg kan ha langsiktig så jeg bare håper at før jul har jeg klart å finne min vei i karrieren og klart å bestemme meg hvem vei jeg vil gå.

    Samtidig tenker jeg på de som begynner på videregående og faktisk ikke veit hva de vil men velger en linje fordi det er noe de trur de kommer til og like, det å måtte ta valg om noe så stort og viktig i våres liv er kjempe vanskelig å det er jo ikke bare bare heller for dem. Jeg skulle ønske at de linjene vi valgte der ikke var linje veien men noe ekstra og at en høyskole med spesifikke fag var der vi valgte hva vi skulle bli eller en annen løsning som at vist man kanskje skulle ombestemme seg så er det ikke mye ekstra skole for dem. 

    Siden at det er så mye skole så trur jeg dette er grunnen til mange ikke orker å ta en ordentlig utdannelse og en del dropper ut. Noe som er trist for mange av disse er kjempe flink i jobben sin og brenner for å jobbe men er skole lei og pga dette så får ikke de den jobben de skulle ønske seg. Og jeg trur dem hadde gjort en super jobb selv uten utdannelsen som må være fra 10-20 år. Vi alle må gå skole i 10 år og veien videre velger man selv men i dagens samfunn for å få en god og bra jobb må man nesten opp i 16 år med skole. Er ikke rart mange blir lei av å sitte bak denne skole benken. 

     

    Til alle dere som er i mine sko, jeg er super stolte av dere og vil inspirere dere til å gjøre det dere vil, bli hva dere vil og stå på. For veien til en karriere er tung, slitsom, trøttende og føles ubrukelig men når det er over så ser dere at det var vært det å det er sånn jeg tenker nå mens jeg må finne min egen vei. 

     

  • 0

    🙃 Jeg ser frem til helgen 🙃

    Herre tiden går så fort, jentungen min blir 2 år om kun 11 dager. Jeg kan ikke fatte eller begripe at tiden har gått så utrolig fort, hvor har tiden blitt av? Men etter som min familie på mammas side reiser til Hawaii på 2 års dagen hennes så skal vi feire den til lørdag og jeg trur jeg gleder meg faktisk mer på hennes vegne enn hun gjør. Jeg håper så mye hennes dag blir perfekt for henne med gode kaker, muffins, gaver og masse kjærlighet å at henne er i fokus for alle. Det er hennes dag og jeg vil at hun skal kose seg masse og få føle at det er en spesiell dag for oss alle fordi at vi fikk en så fantastisk jente i livet vårt. 

    Jeg angrer ikke et sekund på at jeg skapte henne i denne verden, hun er så fylt av glede å kjærlighet mens vi alle bare smelter av henne, nytter tiden med henne rundt oss og ser henne vokse å bli en fantastisk kvinne som alle kommer til å bli stolt av. Vi er selvsagt stolt av henne nå også. Det finnes ikke ord for hvor perfekt livet er med henne, hun gjør alt bare perfekt. Det er så mye glede med å få et barn, en glede ingen kan sette fingeren på selv om man selv er der. Den lykken man får tar aldri slutt, kjærligheten blir sterkere og minnene blir det bare flere av. 

    Dager som er spesielle som bursdagen hennes, jul, nyttår, påske ect skal være dager som hun skal få glede av, kose seg ekstra mye å huske som hun kan ta videre når hun selv kanskje skal få sine egne barn. Jeg som mor vil jo gjøre alt for at hun skal få den beste oppveksten og så mye fantastiske minner som mulig. Fordi at hun er den jeg elsker mer enn noe annet i verden og sånn kommer det alltid til og være. 

    I år skal familien fra mamma jeg ikke har snakket så mye med etter hun ble født komme, de fleste har ikke sett henne siden dåpen ettersom min familie er en veldig opptatt familie og vi bor veldig sprett fra hverandre dessverre, men de stiller alltid opp for hverandre og møter opp på ting som er spesielle for noen i familien. Og min familie er den mest kjærlighetsfulle å omtenksomme familien man kan møte. Og jeg er så glad at min datter har de rundt seg selv om man ikke ser dem så ofte. 

    Min mamma stiller alltid opp med å ha feiringer hos henne og baker kake så det samme gjør hun til helgen mens jeg skal bake cupcakes med prinsesse kroner på og pynte hjemmet til mamma med tema prinsesse. Og jeg gleder meg så mye til at henne skal åpne gaven min for jeg vet hun elsker å leke med dette og har en stor interesse for disse lekene. Selvsagt er jeg også spent på hva hun får av de andre og hvordan dagen blir for henne. Sånn er det å være mammaen til en gull klump som henne hvert sekund med henne er en glede. 

  • 0

    🤷🏼‍♀️ Hva skal man se etter hos en partner 🤷🏼‍♀️

    Hvordan er den perfekte kjæreste og hva ser vi etter i den perfekte kjæresten? Vi alle sammen har hver sine tanker om hvordan den perfekte skal være, der vi fantaserer og tenker over hvordan de må se ut eller være for å klikke best sammen med oss selv. Der vi kommer til å føle oss bra sammen med dem. Men nå etter at jeg selv har fått opp øyne og blitt mer voksen så er mine tanker om den perfekte kjæreste helt annerledes enn det var for noen år tilbake. 

     

    Jeg husker godt at jeg hadde crush på noen pop stjerner og etter de ville jeg ha en som var like fin / kjekk som de. Jeg tenkte ikke så mye over hvordan personligheten skulle være og på den tiden hadde jeg heller ikke hatt en kjæreste enda. Etter 9 klasse så fikk jeg min første kjæreste som kanskje ikke var den kjekkeste i verden men han var utrolig snill, fikk meg alltid til å le og føle meg spesiell. 

     

    Etter et forhold med han fikk jeg et annet synd på hvordan perfekte kjærligheten skulle se ut og være. Men enda ikke den beste og mest gjennom tenkte tanken. Da ville jeg ha en kjæreste som så bra ut, får meg til å le, som jeg kunne føle meg bra rundt med og var en gutt med godt hjerte. Nå har jeg vært igjennom et par forhold, der jeg har vært mest betatt enn forelsket, som beskriver dette men kanskje mest for at jeg selv lagde meg et bilde om hvordan jeg ville ha det. 

    Men nå er det helt annerledes for den perfekte kjæreste er en du ikke klarer å leve uten, en du føler at et sekund uten føles ut som flere år, en som du forelsker deg i mer og mer for hver dag, måned eller år. Men den perfekte kjæreste finner du ikke om du ikke er like perfekt i h*n sine øyne som h*n er i dine. Det kalles ekte kjærlighet for det finnes ikke perfekt men man kan heller si at man er perfekt på hver sin måte. 

     

    For å kunne få et bra liv med en partner så må begge jobbe for det, man må kunne kjenne hverandre i godt å vondt, tykt og tynt og i tillegg klare og kommunisere sammen uansett hvor tøft ting kan bli. Alle forhold har sinne vonde, tunge og såre twister der man føler at hele verden går under for ingen er perfekte eller feil fri.  

     

    En bra partner forstår deg igjennom det meste men sier i fra når ting er feil, viser deg forståelse, tørst, kjærlighet, ærlighet, tillit, tilgivelse, stiller opp, får deg til å føle seg spesiell i forhold til alle andre rundt, får deg til å le når du minst vil, har alltid en skulder der du kan gråte ut, en du føler deg trygg rundt og koser deg med hvert sekund du er rundt h*n. 

     

    Hvordan personen ser ut spiller ingen rolle, h*n kan være overvektig, undervektig, ect. Men personligheten er alt som faktisk egentlig teller. For en perfekt partner er ikke en som har utseende og ikke personlighet. Man må finne en som fletter seg bra med deg og du med h*n. Man kan heller ikke forestille seg eller ha høye forventninger til sin fremtidige partner, du vet personen er perfekt når du møter h*n. 

     

    Ekte kjærlighet er ikke dans på roser heller og husk mennesker gjør å kan si feil men det betyr heller ikke at personen ikke elsker deg mer enn verden og at dere er de rette for hverandre som kan skape det perfekte forholdet.

     

     

     

  • 0

    💁🏼 Sosiale medier💁🏼

    Har du noen gang tenkt over hva egentlig sosiale medier gjør med oss mennesker? 

    Det har blitt så utrolig mye press spesielt kjønnspress rettet mot jenter, vi ser ofte med jenter på sosiale medier som har «perfekt kropp» etter å ha tatt plastisk kirurgi, fyll i lepper eller strammet inn ansiktet. Og hva gjør det egentlig med oss?  Det får ikke oss jenter til å føle oss bedre sånn vi er født, det finnes så mange jenter som sliter nokk fra før av med og godta at de ser ut som de gjør. For skjønnheten kommer ikke fra utsiden, man kan fikse utseende sitt men det er ikke det som er ekte skjønnhet for ekte skjønnhet kommer faktisk fra innsiden. Det er noe vi alle glemmer fordi det er så mye press på vårt utseende. 

    Jeg synes dette egentlig er utrolig trist at vi skal få dårligere selvbilde fordi at det er så mye som gir oss press, og jeg ser heller ikke ned på de som fikser på utseende etter som mange gjør dette for sin egen skyld og det er jo mange som har ting de har vært plaget med i mange år før dem har valgt også gjøre noe med dette.  Jeg selv har fikset på ansiktet mitt og tatt fyllers i leppene mine. Dette gjorde jeg etter og tenkt lenge på dette, men det er flere jeg vet om som har gjort det samme men etter en liten stund var det ikke nokk for at de ser at de jentene på instagram med mange likes har fylt i rumpa, puppene og alt er rett å slett falskt. 

    Jeg aner ikke hva dem tenker for når man ser bilder av dem før var de fleste faktisk naturlig pen før alt plastisk kirurgien, men jeg har en anelse for jeg også har vært der at jeg har vurdert og fikse mer. Helt til jeg tenkte meg et par ganger til igjennom, jeg vil ikke risikere og ha en som er sammen med meg fordi jeg har et utseende etter oppresjoner eller at når jeg blir eldre at jeg faktisk kommer til og angre meg veldig. 

    Selv jeg føler på presset der jeg ikke føler meg vell uten sminke når jeg går ut døren hjemme, men med tiden blir dette bedre der jeg føler at det er faktisk bedre å se ut som seg selv enn og fikse på deg selv så man tilslutt ikke ligner på den man en gang så ut. Siden jeg enda er ung og føler det sånn så tenker jeg mye på hvordan de som er mindre enn meg er preget av dette med sosiale medier, skjønnhet og kirurgi.  Kjenner det er en del av meg som får helt vondt av tanken, jeg ser jenter som er 14 år men som ser ut som de er mye eldre alt grunnet sosiale medier. 

    Når jeg var 14 år så var ikke vi så opptatt av sminke, vi var mer opptatt med å være oss selv og folk godtok oss akkurat som vi var. Vi hørte nesten aldri om plastisk kirurgi eller var opphengt av andres syns punkt på oss over sosiale medier. Mens nå er tiden og alt det helt forandret dessverre. Jeg håper ikke det blir være med tiden heller men har en stor følelse på at dette presset ikke blir noe bedre med årene. 

    Jeg som mor er kjempe bekymret over fremtiden med sosiale medier og kjønnspresset, jeg vil bare at mitt barn skal føle seg vaker som hun er og se selv at man må ikke forandre på seg selv fordi andre gjør det.  

    Bare tenk tilbake for 10 år siden, så lite press over sosiale medier og barn fikk være barn samt at flere ungdommer og voksene følte seg bra som de ser ut.  

    Dette er en trist ond sirkel for spesielt oss jenter og jeg håper med tiden at flere ser at de er vakre som de er og at den ekte skjønnheten kommer fra hjerte dems.

  • Maria Alexandra

    Life is 10% what happens to you and 90% how you react to it.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta